basa – Traduction – Dictionnaire Keybot

Spacer TTN Translation Network TTN TTN Login Deutsch English Spacer Help
Langues sources Langues cibles
Keybot 40 Résultats  www.luontoportti.com  Page 8
  Và¥rkà¥l, Ranunculus fi...  
De unge bladene på vårkålen har en nøtteaktig smak, og de har blitt brukt i salater. Arten ble tidligere plantet i hagene på herregårder og prestegårder, og den ble et symbol på hjemmene til de øvre klasser.
Les jeunes feuilles du ficaire fausse-renoncule possèdent un goût de noisette. On les utilisait autrefois dans les salades. Cette espèce était plantée dans les parcs des manoirs et dans les presbytères et était devenu un symbole de richesse pour les classes supérieures.
Die jungen, nach Nüssen schmeckenden Blätter des Frühlingsscharbockskrauts, volkstümlich Erdnuss genannt, wurden als Salat verwendet. Die Pflanze wurde früher in den Höfen von Bürgern, Pfarrhäusern und Landbesitzern angebaut und entwickelte sich zum Kennzeichen für ein Haus von Stand.
De unge blade af Vorterod har en nøddeagtig smag og de har været benyttet i salater. Arten blev tidligere plantet på gårdspladser på herregårde og præstegårde, og den blev et symbol for hjem af overklassen.
Svalörtens unga blad smakar nöt och de användes förr som sallad. Växten planterades in vid större gårdar såsom prästgårdar, herresäten och liknande. Arten kom därigenom att bli kännetecknande för överklassbosättning.
  Slà¸ke, Angelica sylves...  
Etter blomstringen dør den. Sløken trives i fuktig og næringsrik jord. Den har utnyttet menneskelig aktivitet som skogrydding og beiting. Unge skudd og blader hos denne arten har blitt brukt på samme måte som spinat.
L’angélique des bois est une vivace qui ne fleurit qu’une fois, rarement avant d’avoir atteint l’âge de huit ou neuf ans. Elle meurt après la floraison. L’angélique des bois pousse sur des sites humides riches en substances nutritives. Elle a nettement tiré profit des activités humaines, puisqu’elle apprécie les clairières dans les forêts et les pâturages, entre autres sites. Les jeunes pousses et les feuilles de cette espèce étaient consommées comme des épinards.
Die Wald-Engelwurz gedeiht an feuchten und nährstoffreichen Standorten. Sie hat eindeutig vom menschlichen Einfluss profitiert, u. a. durch den Holzeinschlag und die Beweidung. Die jungen Triebe und Blätter der Wald-Engelwurz wurden in Salzwasser gekocht nach Art von Spinat verwendet.
Angelik er flerårig plante, men den blomstrer kun en gang, ofte ikke før den har nået en alder på otte til ni år. Efter blomstring dør den. Angelik trives på fugtige, næringsrige steder. Den har tydeligvis nydt godt af menneskelig aktivitet, så som skovrydning og græsning. Unge skud og blade hos denne art har været benyttet som spinat.
Skogspipan är mångårig. När den når tillräcklig storlek och har samlat tillräckligt med krafter, ofta först vid 8–9 års ålder, blommar den endast en gång och dör sedan. Strättan trivs på fuktiga, näringsrika växtplatser. Den har gynnats av människans verksamhet, bl.a. av hyggen och bete. Man har kokat unga skott och blad i saltvatten och använt den som spenat.
  Brasmeflire, Abramis ba...  
Det er en av de få ferskvannsartene som ikke finnes i Østersjøen. Den foretrekker næringsrikt vann. Unge brasmeflirer oppholder seg i vannkanten der det er mye vegetasjon , mens eldre fisk går ut på åpent vann for å finne plankton.
Distribution and habitat: Blue bream are found in a number of lakes in southern Finland, not widespread. It is one of the few freshwater species not found in the Baltic Sea. It favours nutrient-rich waters. Young blue bream inhabit weedy lake margins but older fish move into open water in search of plankton.
Distribution et biotope : La brème bleue est présente dans différents lacs du sud de la Finlande, bien qu’elle ne soit pas très répandue. C’est l’une des rares espèces d’eau douce non présente en mer Baltique. Elle privilégie les eaux riches en matières nutritives. Les jeunes brèmes bleues vivent parmi les algues des eaux de rivage, tandis que les poissons plus âgés vont au large à la recherche de plancton.
Verbreitung und Lebensumfeld: Die Zope kommt fleckenweise in den Seen von Kyrösjärvi, Karstula, Iisalmi und südlich von Kiurusvesi in Südfinnland vor. Die Zope ist einer der wenigen finnischen Binnengewässerfische, den es in den Meeresgebieten nicht gibt. Die Zope bevorzugt nährstoffreiche Gewässer. Jung lebt sie im Schutz der Ufervegetation, zieht aber mit zunehmender Größe als Planktonfresser ins Freiwasser.
Distribución y hábitat: El ballero se encuentra en numerosos lagos en el sur de Finlandia, no está ampliamente distribuido. Es una de las pocas especies de agua dulce que no se encuentra en el mar Báltico. Prefiere aguas ricas en nutrientes. Los balleros jóvenes habitan en márgenes de lagos cubiertos de maleza, pero los peces más viejos ingresan al mar abierto en busca de plancton.
Udbredelse og levesteder: Brasenflire er fundet i nogle søer i Sydfinland, ikke udbredt. Den er en af de få ferskvandsarter, som ikke er fundet i Østersøen. Den foretrækker næringsrige vande. Unge Brasenflirer lever ved tilgroede søstrande, men ældre fisk vandrer ud på åbent vand for at søge efter plankton.
Levinneisyys ja elinympäristö: Sulkavaa esiintyy pirstaleisesti Etelä-Suomen järvissä Kyrösjärven, Karstulan, Iisalmen ja Kiurusveden eteläpuolella. Sulkava on yksi harvoista sisävesikaloistamme, jota ei ole merialueillamme. Sulkava suosii reheviä vesiä. Nuorena se elää rantavesissä kasvillisuuden suojissa, mutta siirtyy kookkaampana ulapalla vaeltavaksi planktonin syöjäksi.
Utbredning och livsmiljö: Faren förekommer här och där i södra Finlands sjöar söder om Kyrösjärvi, Karstula, Idensalmi och Kiuruvesi. Den är en av de få av våra insjöfiskar som inte förekommer i havet. Faren föredrar näringsrika vatten. Som ung lever den i strandvattnet i skydd av växter, men som större rör den sig på öppet vatten på jakt efter plankton.
  Steppehauk, Circus macr...  
Unge steppehauker er mørkere enn voksne hunner, og underdelen er rødbrun, nesten uten markeringer (jf. brun og stripete hos unge myrhauker). De skilles best fra lignende unge enghauker ved det blekgule båndet uten striper på halsen.
Juvenile Pallid Harriers are darker than mature females, and their underparts are an almost unmarked reddish brown (compared to brown and streaked in juv. Hen Harrier). They are best distinguished from similar young Montagu’s by their pale yellowish unstreaked neckbands. The sides of their necks are a uniform dark brown, contrasting clearly with the white markings around their eyes.
Les juvéniles sont plus sombres que les femelles adultes et leur dessous est presque uniformément brun-rougeâtre (ce qui les distingue des busards Saint-Martin juvéniles dont le dessous est marron et rayé). On les distingue surtout par leurs cols jaunâtres et sans rayures. Le côté de leur cou est uniformément marron foncé, ce qui contraste nettement avec les marques blanches autour de leurs yeux.
Die junge Steppenweihe ist dunkler als das adulte Weibchen und auf der Unterseite fast ungefleckt rotbraun. (Die junge Kornweihe ist braun und gestreift.) Von der gleich aussehenden Wiesenweihe kann man die junge Steppenweihe am besten aufgrund des deutlichen gelbweißen und streifenlosen Halskragens unterscheiden. Die Halsseite ist einfarbig dunkelbraun und der Kontrast zum Weiß der Augenumgebung ist klar.
Los aguiluchos papialbos jóvenes son más oscuros que las hembras maduras, y sus partes inferiores son de color marrón rojizo casi sin marcas (comparado con el color marrón veteado en los aguiluchos pálidos jóvenes). La mejor forma de distinguirlos de los aguiluchos cenizos jóvenes similares es por las tirillas de color amarillo claro sin veteado. Los lados de su cuello son de color marrón oscuro uniforme, que contrasta claramente con las manchas blancas alrededor de sus ojos.
Unge steppehøge er mørkere end voksne hunner, og deres undersider er næsten ubemærket rødbrun (sammenlignet med brun og stribet hos unge blå kærhøg). De kan bedst adskilles fra unge hedehøge på deres blege gullige ustribede halslinning. Siderne på deres halse er jævnt mørkebrune, og står tydelig i kontrast med de hvide markeringer omkring deres øjne.
Nuori arosuohaukka on vanhaa naarasta tummempi ja sen alapuoli on lähes täplättömän punaruskea (nuori sinisuohaukka on ruskea ja juovikas). Samannäköisestä nuoresta niittysuohaukasta nuori arosuohaukka eroaa parhaiten selvän kellanvalkean ja viiruttoman kaulurin perusteella. Kaulansivu on yksivärisen tummanruskea ja kontrasti silmän ympäristön valkoiseen on selvä.
Den unga stäpphöken är mörkare än den adulta honan och buken är rödbrun, nästan helt utan fläckar. (Den unga blå kärrköken är brun och streckad). Den unga stäpphöken skiljer sig mest på den klart gulvita och ostreckade halskragen. Halssidan är enfärgat mörkbrun och kontrasten mot det vita runt ögonen är tydlig.
  Enghauk, Circus pygargu...  
Unge enghauker er mørkere enn voksne hunner, og underdelen er nesten helt rødbrun. (Unge myrhauker er brunere og har flere markeringer.) Unge enghauker skilles best fra unge steppehauker ved at de ikke har noen blekgule eller mørkebrune markeringer striper på halsen.
Juvenile Montagu’s Harriers are darker than mature females, and their underparts are an almost uniform reddish brown. (Juvenile Hen Harriers are browner with more markings.) Young Montagu’s Harriers are best distinguished from juvenile Pallid Harriers by the absence of any unstreaked pale yellowish or darker brown markings on their necks.
Les busards cendrés juvéniles sont plus foncés que les femelles adultes et leur dessous est presque uniformément brun-rougeâtre. Les busards Saint-Martin juvéniles sont plus marron avec davantage de marques. Les jeunes busards cendrés se distinguent des jeunes busards pâles principalement par l’absence de marques jaunâtres sans striures ou marron foncé sur leur cou.
Die junge Wiesenweihe ist dunkler als das adulte Weibchen und auf der Unterseite fast ungefleckt rotbraun. (Die junge Kornweihe ist braun und gestreift.) Vom gleich aussehenden Jungvogel der Steppenweihe kann man die junge Wiesenweihe am besten aufgrund des Fehlens des deutlichen gelbweißen und streifenlosen Halskragens unterscheiden. Auch das Dunkelbraun auf der Halsseite fehlt.
Los aguiluchos cenizos jóvenes son más oscuros que las hembras maduras, y sus partes inferiores son de color marrón rojizo casi uniforme. (Los aguiluchos pálidos jóvenes son más parduscos y con más manchas). Los aguiluchos cenizos jóvenes se distinguen mejor de los aguiluchos papialbos jóvenes por la ausencia en su cuello de manchas de color amarillento claro sin veteado o marrón más oscuro.
Unge hedehøge er mørkere end voksne hunner, og deres undersider er næsten jævnt rødbrune. (Unge blå kærhøge er brunere med flere markeringer.) Unge hedehøge kan bedst adskilles fra unge steppehøge på fraværet af ustribede blege gullige eller brune markeringer på halsen.
Ungfågeln är mörkare än den adulta honan och undersidan är rödbrun och nästan utan fläckar. (Den unga blå kärrhöken är brun och sträckad). Den unga ängshöken skiljer sig från stäpphöken genom att den saknar stäpphökens klart gulvita halskrage. Också den mörkbruna halssidan saknas.
  Knerot, Goodyera repens...  
næringsreserver til spiringen. For at frøet skal spire og den unge planten skal overleve trengs det hjelp fra en sopp. I starten er det bare soppen som hjelper orkideen, men senere utvikler forholdet seg til en gjensidig nyttig symbiose.
Comme les autres orchidées, cette espèce produit des graines extrêmement petites. Le poids d’une graine n’est en effet que de 0,000002 gramme. Les graines ne contiennent pas d’endosperme, c’est-à-dire des réserves nécessaires pour la germination. L’aide d’un champignon est donc requis pour que la graine germe et que le semis survive. Au début, seul le champignon contribue au bien-être de l’orchidée, mais plus tard la relation se développe en symbiose mutuellement avantageuse. Le champignon fournit à la plante de l’eau et des substances nutritives minérales, et la plante offre des sucres photosynthétisés en échange. Cette relation symbiotique se prolonge toute la durée de vie du champignon.
Wie bei anderen Orchideen auch sind die Samen des Kriechenden Netzblattes sehr klein, ein Samen wiegt nur etwa 0,000002 g. Den Samen fehlt das zum Keimen dienende Nährgewebe, so dass sie zum Keimen und um sich zu entwickeln die Hilfe von Pilzen benötigen. Anfangs ernährt nur der Pilz die Samen, indem er ihnen Nahrung und Wasser liefert, aber später verändert sich die Beziehung zu einer beidseitigen Symbiose: der Pilz gibt der Pflanze Mineralien und Wasser und die Pflanze gibt dem Pilz dafür Zucker und andere Nährstoffe. Die Symbiose zwischen Pilz und Pflanze dauert die gesamte Pflanzenlebensdauer über an.
Como otras orquídeas, esta especie produce semillas extremadamente pequeñas. El peso de una sola semilla es solamente 0,000002 gramos. Las semillas no contienen endosperma, es decir reservas de alimentos necesarias para la germinación. Para que la semilla germine y la plántula sobreviva, se necesita la ayuda de un hongo. Al principio sólo el hongo contribuye al bienestar de la orquídea, pero luego la relación se transforma en una simbiosis mutuamente beneficiosa. El hongo le proporciona a la planta agua y nutrientes minerales, y la planta le ofrece azúcares fotosintetizados a cambio. Esta relación simbiótica dura toda la vida del hongo.
Lige som andre orkidéer, producerer denne art ganske små frø. Vægten på et enkelt frø er kun 0.000002 gram. Frøene har ikke frøhvide dvs. fødereserver, som er nødvendige for at spire. For at frøene skal kunne spire og kimplanten skal kunne overleve, er hjælpen fra en svamp nødvendig. I begyndelsen er det kun svampen, som hjælper til orkidéens velbefindende, men senere udvikler forholdet sig til en gensidig symbiose. Svampen skaffer planten vand og mineralsk næring, og planten giver fotosyntesiseret sukker til gengæld. Dette symbiotiske forhold varer hele svampens liv.
Såsom andra orkidéer har knäroten extremt små frön (0,000002 g) som saknar frövita dvs. näringsförråd. Därför måste den för att gro och utvecklas till en planta infekteras med en svamp som den sedan lever i symbios med. Till en början är det svampen som ger knäroten näring och vatten. Men senare blir förhållandet mer jämlikt. Svampen ger mineralämnen och vatten åt växten medan växten ger socker och andra näringsämnen i utbyte. Samlevnaden fortsätter hela växtens liv.
  Gjà¸rs, Sander lucioper...  
Farge: Unge fisker er grå, enkelte med litt grønt. Ryggen har mørke markeringer som danner vertikale bånd, men ikke så tydelige som hos abbor. Sidene på eldre og større gjørs kan være litt gulaktig. Rygg- og halefinnene har rader med mørke flekker, mens finnene på undersiden er uten farger.
Colouring: Young individuals greyish, sometimes with a greenish tinge. Back shows dark markings that may form vertical bands, though not as clear as in the perch. Sides of older, larger pike-perch may be slightly yellowish. Dorsal and caudal fins show rows of dark spots, underside fins colourless.
Coloration : Les juvéniles sont grisâtres, parfois teintés de verdâtre. Le dos présente des marques foncées qui peuvent former des bandes verticales, mais qui ne sont pas aussi claires que chez la perche. Les flancs des sandres plus âgés et plus gros peuvent être légèrement jaunâtres. Les nageoires dorsales et caudales présentent des lignes de taches foncées, le côté inférieur des nageoires étant incolore.
Färbung: Jung recht graugefärbt, möglicherweise etwas grünlich. Auf dem Rücken dunkle Zeichnung, die Querbänder tragen kann, aber nicht so deutlich wie beim Flussbarsch. An den Seiten des älteren und größeren Zanders erscheint ein gelblicher Farbton. Auf den Rücken- und Schwanzflossen befinden sich aus Punktreihen gebildete Bänder, die Flossen auf der Bauchseite sind jedoch farblos.
Coloración: Los ejemplares jóvenes son grisáceos, algunas veces con un matiz verdoso. El dorso exhibe manchas oscuras que pueden formar franjas verticales, aunque no tan claras como en la perca. Los flancos de la lucioperca más vieja, más grande, pueden ser levemente amarillentos. Las aletas dorsal y caudal muestran filas de manchas oscuras, la parte inferior de las aletas es incolora.
Farver: Unge fisk er grålige, sommetider med et grønligt skær. Ryggen har mørke markeringer, som kan forme lodrette bånd, dog ikke så tydelige som hos aborren. Siderne på ældre, større sandarter kan være lidt gullige. Ryg og halefinner har rækker af mørke pletter, finnerne på undersiden er farveløse.
Levinneisyys ja elinympäristö: Kuhaa esiintyy Etelä- ja Keski-Suomen sisävesissä ja muutamin paikoin paljon pohjoisemmassakin, kuten Kemijärvessä sekä Pellon Vietosessa ja Raanujärvessä. Merialueillamme kuhaa on Suomenlahdella, Saaristomerellä ja Pohjanlahdella Uuteenkaupunkiin saakka. Perämerellä kuha on satunnainen. Ahvenanmaan Lumparissa kuhalla on myös erillinen kanta.
Färg: Som yngre grå, eventuellt något grönskiftande. På ryggen har fisken ett mörkare mönster, som kan bestå av vertikala ränder men inte lika tydligt som hos abborren. Äldre och större gösar får en gulaktig färg på sidorna. På rygg- och stjärtfenorna finns ränder bestående av prickar på rad, men bukens fenor är färglösa.
  Blodtopp, Sanguisorba o...  
I Finland har blodtoppen blitt en naturalisert plante etter å ha vært en dyrket plante. Den har blitt brukt både som medisin- og prydplante. De unge bladene er velsmakende, og ligner litt på smaken av agurk. De kan brukes i salater.
spp.) sont des plantes vivaces à rhizome et à port érigé. Le genre comprend environ vingt espèces dont la plupart sont natives de l’Asie du Nord. En Finlande, la sanguisorbe officinale s’est naturalisée après avoir été cultivée dans le passé. Elle a été utilisée comme plante médicinale et ornementale. Les jeunes feuilles sont savoureuses et leur goût rappelle un peu le concombre. Elles peuvent être utilisées en salade.
spp.) sind mehrjährige, krautige Pflanzen mit Wurzelstock und aufrechtem Stängel. Zur Gattung gehören etwa 20 Arten, die meisten nordasiatisch. Der Große Wiesenknopf ist ein Überbleibsel aus früherem Anbau. Er wurde sowohl als Heil- wie auch als Zierpflanze verwendet. Die jungen Blätter sind wohlschmeckend mit leichtem Gurkenaroma. Man kann sie u. a. als Gewürz für Salat verwenden.
spp.) son hierbas perennes, erguidas, rizomatosas. El género comprende unas veinte especies, la mayoría de las cuales son autóctonas del norte de Asia. En Finlandia, la pimpinela mayor se ha naturalizado a partir de su cultivo anterior. Se ha utilizado como planta medicinal y ornamental. Las hojas jóvenes son sabrosas, recuerdan un poco al pepino. Se pueden usar en ensaladas.
spp.) har en jordstængel og er en oprejst flerårig urt. Slægten omfatter omkring tyve arter, hvor de fleste er oprindelige i Nordasien. I Finland, har Kvæsurten naturaliseret sig fra tidligere dyrkning. Den har været benyttet både som lægemiddel og som prydplante. De unge blade er velsmagende, minder lidt om agurk. De kan bruges i salater.
) är perenna, upprätta örter med jordstam. Släktet omfattar ett tiotal arter, de flesta från norra Asien. Blodtoppen är en odlingsrest. Den användes tidigare som medicinal- och prydnadsväxt. De unga bladen smakar något gurka och kan användas i sallader.
  Sà¦dgà¥s, Anser fabalis...  
Ryggen er mørk og beina guloransje. Unge fugler ser noe mørkere ut enn de voksne, ettersom de bleke kantene på fjærene fortsatt er smale. Ungfuglene har ikke de samme lange markeringene nedover halsen som de voksne fuglene, og beina har en blekere gulaktig farge.
The Bean Goose is a typical grey goose, most readily recognisable by its beak, which is longish, and mainly orange with a black tip. Its back is dark and its legs are a yellowish orange. Young birds look somewhat darker than adults, since the pale edges to their feathers are still only narrow. Young birds do not have the same long grooves running down their necks as adults, and their legs are a paler yellowish colour. The irises of Bean Geese are brown.
L’oie des moissons est une oie grise caractéristique, qui se distingue principalement par son bec, qui est long et orange à pointe noire. Son dos est foncé et ses pattes orange-jaunâtre. Les juvéniles sont un peu plus foncés que les adultes, car les bords clairs de leurs plumes sont encore étroits. Les jeunes ne présentent pas les mêmes motifs que les adultes sur leurs cous, et leurs pattes sont d’une teinte jaunâtre plus claire. L’iris de l’oie des moissons est marron.
Die Saatgans ist eine graue Gans, die am sichersten am Schnabel zu erkennen ist: Der Schnabel ist eher lang, an der Basis orangefarben und an der Spitze schwarz. Der Rücken der Saatgans ist dunkel und die Läufe sind orangegelb. Die junge Saatgans erscheint dunkler als die adulte Saatgans, was durch den schmaleren weißen Rand der Federn begründet ist. Bei der jungen Saatgans fehlen auch die sich am Hals des Altvogels befindenden Längsfurchen und ihre Läufe sind hellgelb. Die Regenbogenhaut des Auges ist braun.
El ánsar campestre es un ganso gris típico, fácilmente reconocible por su pico, que es más bien largo, y principalmente naranja con la punta negra. Su dorso es oscuro y sus patas son de color naranja amarillento. Las aves jóvenes parecen un poco más oscuras que los adultos, ya que los bordes claros de sus plumas todavía son angostos. Las aves jóvenes no tienen los mismos surcos largos que bajan hacia su cuello como adultos, y sus patas son de color amarillento más claro. El iris del ánsar campestre es marrón.
Sædgåsen er en typisk grå gås, lettest at genkende på sit næb, som er langt i det, og hovedsaglig orange med en sort spids. Dens ryg er mørk og dens ben er gulligorange. Unge fugle ser lidt mørkere ud end voksne, eftersom de blege kanter på deres fjer stadig er tætte. Unge fugle har ikke de samme lange furer ned ad deres halse som voksne, og deres ben er af en blegere gullig farve. Regnbuehinderne hos Sædgæs er brune.
Sädgåsen är en brungrå gås som lättast artbestäms på en relativt lång näbb som är orange med svart bas och spets. Sädgåsens rygg är mörk och tarserna orangegula. Den unga sädgåsen verkar mörkare än den adulta på grund av fjädrarnas smalare, ljusa kanter. Ungfågeln saknar också den adulta fågelns längsgående halsfåror, tarserna är ljusgula. Ögats iris är brun.
  Gjedde, Esox lucius (L....  
Den kan prøve å sluke fisk som er nesten like store som seg selv, inkludert andre gjedder. Store gjedder kan svelge store byttedyr, og i magen har man i tillegg til fisk funnet både frosk, vannrotter og til og med unge vadefugler.
Food: Pike are predatory from the fry stage onwards. They may attempt to engulf fish of almost their own size, including other pike. Big pike are capable of swallowing large prey, and their stomachs have been found to contain frogs, water voles and even young waterfowl, as well as fish.
Alimentation : Les brochets sont des prédateurs dès la période de reproduction. Ils peuvent tenter d’avaler des poissons presque aussi gros qu’eux, notamment d’autres brochets. Les grands brochets sont capables d’avaler de grosses proies. On a ainsi pu trouver dans leur estomac des grenouilles, des campagnols amphibies et même de petits oiseaux d’eau.
Nahrung: Der Hecht ist ein echter Raubfisch, schon als kleiner Fisch von nur wenigen Zentimetern Länge. Zu dieser Zeit versucht er, fast genauso große Beute wie er selber ist, u. a. Artgenossen, zu verschlingen. Auch wenn er größer ist, vermag der Hecht große Beute zu verschlingen und in seinem Magen können sich außer Fischen auch Frösche, Wasserratten und Wasservogeljunge finden.
Alimentación: El lucio es un depredador que se alimenta de peces desde la etapa inmadura en adelante. Pueden intentar devorar peces que tengan casi su propio tamaño, incluso otros lucios. Los lucios grandes pueden tragar presas grandes, y en sus estómagos se han encontrado ranas, ratones de agua e incluso aves acuáticas jóvenes, al igual que peces.
Føde: Gedder er rovdyr fra begyndelsen og videre. De kan forsøge at sluge fisk på næsten deres egen størrelse, også andre gedder. Store gedder er i stand til at sluge stort bytte, og i maven har man fundet frøer, markmus og selv unge vandfugle så vel som fisk.
Ravinto: Hauki on aidosti petokala jo muutaman sentin pituisena poikasena. Tällöin se saattaa yrittää niellä liki itsensä kokoisia saaliita, mm. lajitovereitaan. Isompanakin hauki pystyy nielemään kookkaita saaliita, ja sen vatsasta voi löytyä kalojen lisäksi sammakoita, vesimyyriä ja vesilintujen poikasia.
Föda: Gäddan är en äkta rovfisk redan som ett par centimeter lång. I det här skedet händer det att den försöker svälja byten av nästan sin egen storlek, även sina artfränder. Som fullvuxen kan gäddan svälja stora byten, och i gäddmagar har man förutom fiskar hittat grodor, vattensorkar och fågelungar.
  Myrhauk, Circus cyaneus...  
Myrhauken er lettest å kjenne igjen på sine korte og brede håndsvingfjær, sin lange femte håndsvingfjær og de brede flygefjærene. De er i tillegg mer kraftige. Unge myrhauker har stripete, brun underdel, til forskjell fra den nesten umarkerte underdelen hos unge enghauker og steppehauker.
Hen Harriers can be hard to distinguish from the rarer Montagu’s and Pallid Harriers, especially where females are concerned. The best features to look for are Hen Harriers’ shorter and wider primaries, long fifth primary and wider secondaries. They are also stockier in general build. Young Hen Harriers have streaked brown underparts, unlike the almost unmarked underparts of juvenile Montagu’s and Pallid Harriers.
Les busards Saint-Martin peuvent être difficiles à distinguer des plus rares busards cendrés et busards pâles, notamment les femelles. La taille inférieure du busard Saint-Martin et ses rémiges primaires plus larges, ainsi que la longue cinquième rémige primaire et les larges rémiges secondaires sont les caractéristiques les plus distinctives. Son aspect général est également plus robuste. Les jeunes busards Saint-Martin ont un dessous marron et rayé, ce qui les distingue des juvéniles des busards cendrés et des busards pâles.
Die Kornweihe ist schwer von der selteneren Wiesen- und der Steppenweihe zu unterscheiden und besonders die Bestimmung der Weibchen ist heikel. Am sichersten unterscheidet man die Kornweihe von der Wiesen- und der Steppenweihe mithilfe der kürzeren und breiteren Handschwinge, der langen fünften Feder der Handschwinge und der breiteren Armschwinge. Zusätzlich wirkt sie deutlich robuster als die zuvor genannten Arten. Die junge Kornweihe ist auf der Unterseite gestrichelt und braun und nicht annähernd ohne Streifen und rotbraun wie die junge Wiesen- und die Steppenweihe.
El aguilucho pálido es difícil de diferenciar de los menos comunes aguiluchos cenizo y papialbo. Los mejores rasgos distintivos para buscar del aguilucho pálido son las primarias más cortas y anchas, la quinta primaria larga, y las secundarias más anchas. En cuanto a su complexión general, también es más corpulento. Los aguiluchos pálidos jóvenes tienen partes inferiores con rayas marrones, a diferencia de las partes inferiores casi sin marcas de los aguiluchos cenizos y papialbos jóvenes.
Blå kærhøge kan være svære at adskille fra de sjældnere hedehøge og steppehøge, specielt når det drejer sig om hunner. Det bedste kendetegn at se efter er blå kærhøges kortere og bredere håndsvingfjer, lang femte håndsvingfjer og bredere armsvingfjer. De er også generelt kraftigere bygget. Unge blå kærhøge har stribede brune undersider, ulig de næsten umarkerede undersider hos unge hedehøge og steppehøge.
Sinisuohaukka on vaikeasti erotettavissa harvinaisemmista niitty- ja arosuohaukasta ja varsinkin naaraiden tunnistaminen on hankalaa. Varmimmin sinisuohaukan erottaa niitty- ja arosuohaukasta lyhyemmän ja leveämmän käsisiiven, pitkän viidennen käsisulan ja leveämmän kyynärsiiven avulla. Lisäksi se on edellä mainittuja lajeja selvästi rotevamman oloinen. Nuori sinisuohaukka on alapuolelta viiruinen ja ruskea eikä lähes viiruton ja punaruskea kuten nuori niitty- ja arosuohaukka.
Blå kärrhök är svår att skilja från de mer sällsynta ängshök och stäpphök och speciellt honorna är knepiga att skilja emellan. Säkrast skiljer man blå kärrhök från ängs- och stäpphök på den kortare och bredare handen, den långa 5:te handpennan och den bredare armen. Dessutom ser den klart kraftigare ut än de tidigare nämnda. Ungfågeln är streckad och brun undertill och inte nästan ostreckad och rödbrun som ung ängs- och stäpphök.
  Steppehauk, Circus macr...  
Unge steppehauker er mørkere enn voksne hunner, og underdelen er rødbrun, nesten uten markeringer (jf. brun og stripete hos unge myrhauker). De skilles best fra lignende unge enghauker ved det blekgule båndet uten striper på halsen.
Juvenile Pallid Harriers are darker than mature females, and their underparts are an almost unmarked reddish brown (compared to brown and streaked in juv. Hen Harrier). They are best distinguished from similar young Montagu’s by their pale yellowish unstreaked neckbands. The sides of their necks are a uniform dark brown, contrasting clearly with the white markings around their eyes.
Les juvéniles sont plus sombres que les femelles adultes et leur dessous est presque uniformément brun-rougeâtre (ce qui les distingue des busards Saint-Martin juvéniles dont le dessous est marron et rayé). On les distingue surtout par leurs cols jaunâtres et sans rayures. Le côté de leur cou est uniformément marron foncé, ce qui contraste nettement avec les marques blanches autour de leurs yeux.
Die junge Steppenweihe ist dunkler als das adulte Weibchen und auf der Unterseite fast ungefleckt rotbraun. (Die junge Kornweihe ist braun und gestreift.) Von der gleich aussehenden Wiesenweihe kann man die junge Steppenweihe am besten aufgrund des deutlichen gelbweißen und streifenlosen Halskragens unterscheiden. Die Halsseite ist einfarbig dunkelbraun und der Kontrast zum Weiß der Augenumgebung ist klar.
Los aguiluchos papialbos jóvenes son más oscuros que las hembras maduras, y sus partes inferiores son de color marrón rojizo casi sin marcas (comparado con el color marrón veteado en los aguiluchos pálidos jóvenes). La mejor forma de distinguirlos de los aguiluchos cenizos jóvenes similares es por las tirillas de color amarillo claro sin veteado. Los lados de su cuello son de color marrón oscuro uniforme, que contrasta claramente con las manchas blancas alrededor de sus ojos.
Unge steppehøge er mørkere end voksne hunner, og deres undersider er næsten ubemærket rødbrun (sammenlignet med brun og stribet hos unge blå kærhøg). De kan bedst adskilles fra unge hedehøge på deres blege gullige ustribede halslinning. Siderne på deres halse er jævnt mørkebrune, og står tydelig i kontrast med de hvide markeringer omkring deres øjne.
Nuori arosuohaukka on vanhaa naarasta tummempi ja sen alapuoli on lähes täplättömän punaruskea (nuori sinisuohaukka on ruskea ja juovikas). Samannäköisestä nuoresta niittysuohaukasta nuori arosuohaukka eroaa parhaiten selvän kellanvalkean ja viiruttoman kaulurin perusteella. Kaulansivu on yksivärisen tummanruskea ja kontrasti silmän ympäristön valkoiseen on selvä.
Den unga stäpphöken är mörkare än den adulta honan och buken är rödbrun, nästan helt utan fläckar. (Den unga blå kärrköken är brun och streckad). Den unga stäpphöken skiljer sig mest på den klart gulvita och ostreckade halskragen. Halssidan är enfärgat mörkbrun och kontrasten mot det vita runt ögonen är tydlig.
  Myrhauk, Circus cyaneus...  
Myrhauken er lettest å kjenne igjen på sine korte og brede håndsvingfjær, sin lange femte håndsvingfjær og de brede flygefjærene. De er i tillegg mer kraftige. Unge myrhauker har stripete, brun underdel, til forskjell fra den nesten umarkerte underdelen hos unge enghauker og steppehauker.
Hen Harriers can be hard to distinguish from the rarer Montagu’s and Pallid Harriers, especially where females are concerned. The best features to look for are Hen Harriers’ shorter and wider primaries, long fifth primary and wider secondaries. They are also stockier in general build. Young Hen Harriers have streaked brown underparts, unlike the almost unmarked underparts of juvenile Montagu’s and Pallid Harriers.
Les busards Saint-Martin peuvent être difficiles à distinguer des plus rares busards cendrés et busards pâles, notamment les femelles. La taille inférieure du busard Saint-Martin et ses rémiges primaires plus larges, ainsi que la longue cinquième rémige primaire et les larges rémiges secondaires sont les caractéristiques les plus distinctives. Son aspect général est également plus robuste. Les jeunes busards Saint-Martin ont un dessous marron et rayé, ce qui les distingue des juvéniles des busards cendrés et des busards pâles.
Die Kornweihe ist schwer von der selteneren Wiesen- und der Steppenweihe zu unterscheiden und besonders die Bestimmung der Weibchen ist heikel. Am sichersten unterscheidet man die Kornweihe von der Wiesen- und der Steppenweihe mithilfe der kürzeren und breiteren Handschwinge, der langen fünften Feder der Handschwinge und der breiteren Armschwinge. Zusätzlich wirkt sie deutlich robuster als die zuvor genannten Arten. Die junge Kornweihe ist auf der Unterseite gestrichelt und braun und nicht annähernd ohne Streifen und rotbraun wie die junge Wiesen- und die Steppenweihe.
El aguilucho pálido es difícil de diferenciar de los menos comunes aguiluchos cenizo y papialbo. Los mejores rasgos distintivos para buscar del aguilucho pálido son las primarias más cortas y anchas, la quinta primaria larga, y las secundarias más anchas. En cuanto a su complexión general, también es más corpulento. Los aguiluchos pálidos jóvenes tienen partes inferiores con rayas marrones, a diferencia de las partes inferiores casi sin marcas de los aguiluchos cenizos y papialbos jóvenes.
Blå kærhøge kan være svære at adskille fra de sjældnere hedehøge og steppehøge, specielt når det drejer sig om hunner. Det bedste kendetegn at se efter er blå kærhøges kortere og bredere håndsvingfjer, lang femte håndsvingfjer og bredere armsvingfjer. De er også generelt kraftigere bygget. Unge blå kærhøge har stribede brune undersider, ulig de næsten umarkerede undersider hos unge hedehøge og steppehøge.
Sinisuohaukka on vaikeasti erotettavissa harvinaisemmista niitty- ja arosuohaukasta ja varsinkin naaraiden tunnistaminen on hankalaa. Varmimmin sinisuohaukan erottaa niitty- ja arosuohaukasta lyhyemmän ja leveämmän käsisiiven, pitkän viidennen käsisulan ja leveämmän kyynärsiiven avulla. Lisäksi se on edellä mainittuja lajeja selvästi rotevamman oloinen. Nuori sinisuohaukka on alapuolelta viiruinen ja ruskea eikä lähes viiruton ja punaruskea kuten nuori niitty- ja arosuohaukka.
Blå kärrhök är svår att skilja från de mer sällsynta ängshök och stäpphök och speciellt honorna är knepiga att skilja emellan. Säkrast skiljer man blå kärrhök från ängs- och stäpphök på den kortare och bredare handen, den långa 5:te handpennan och den bredare armen. Dessutom ser den klart kraftigare ut än de tidigare nämnda. Ungfågeln är streckad och brun undertill och inte nästan ostreckad och rödbrun som ung ängs- och stäpphök.
  Myrhauk, Circus cyaneus...  
Hunner og ungfugler har brun overdel og stripete underdel, samt hvite gump (som skiller dem fra sivhauken). De lange vingene og det spinkle utseendet skiller dem fra unge hønsehauker. Myrhauken har gule bein og blåaktig nebb med svart tupp og gul vokshud.
Mature male Hen Harriers are a pale bluish grey in colour, with white bellies and extensive black areas on their wingtips. Females and juveniles have brown upperparts and streaked underparts, as well as white rumps (which distinguish them from Marsh Harriers). Their long wings and gangly appearance differentiate them from young Goshawks. Hen Harriers have yellow legs, and bluish beaks with black tips and yellow ceres. Mature males have orange-yellow irises; females’ irises are dull yellow; and juveniles have brown irises.
Le mâle adulte du busard Saint-Martin est de couleur bleu-grisâtre clair, son ventre étant blanc et l’extrémité de ses ailes présentant de grandes zones noires. La femelle et le juvénile ont un dessus marron et rayé, ainsi qu’un croupion blanc, ce qui les distingue du busard des roseaux. Leurs longues ailes et leur aspect dégingandé les distinguent des jeunes autours des palombes. Le busard Saint-Martin possède des pattes jaunes et un bec bleuâtre à extrémité noire, ainsi qu’une cire jaune. L’iris des yeux des mâles adultes est jaune-orangé, tandis que celui des femelles est jaune terne et celui des juvéniles marron.
Das adulte Kornweihenmännchen ist von der Farbe her hell blaugrau, sein Bauch ist weiß und die Flügelspitzen sind weitgehend schwarz. Die Vögel mit dem Kleid des Weibchens (Weibchen und Jungvogel) sind auf der Rückenseite braun und auf der Unterseite längsgestreift. Der Bürzel ist weiß (gutes Kennzeichen, mit dessen Hilfe man sie von der Rohrweihe unterscheidet). Die langen Flügel und der Schwanz sowie die schmächtige Erscheinung sind gute unterscheidende Kennzeichen vom jungen Habicht. Die Läufe der Kornweihe sind gelb, der Schnabel bläulich (mit schwarzer Spitze) und die Wachshaut gelb. Beim adulten Männchen ist die Regenbogenhaut des Auges orangegelb, beim Weibchen trübgelb und beim Jungvogel braun.
Los aguiluchos pálidos machos maduros son de color gris azulado más claro, con abdomen blanco y zonas negras extensas en las puntas de sus alas. Las hembras y las aves jóvenes tienen partes superiores marrones y partes inferiores veteadas, así como rabadilla blanca (que los distingue del aguilucho lagunero). Sus alas largas y su apariencia flacucha los diferencia de los azores jóvenes. El aguilucho pálido tiene patas amarillas, y pico azulado con punta negra y cera amarilla. Los machos maduros tienen el iris de color amarillo anaranjado; el iris de las hembras es de color amarillo apagado; y las aves jóvenes tienen el iris marrón.
Voksne hanner hos blå kærhøg er blegt blågrå i farven, med hvide buge og omfattende sorte områder deres vingespidser. Hunner og unger har brune oversider og stribede undersider, så vel som hvide gumpe (som adskiller dem fra rørhøge). Deres lange vinger og splejsede udseende adskiller dem fra unge Duehøge. Blå kærhøge har gule ben, og blålige næb med sorte spidse og gul vokshud. Voksne hanner har orangegule regnbuehinder; hunners regnbuehinder er mat gule; og unger har brune regnbuehinder.
Vanha sinisuohaukkakoiras on väriltään vaalean siniharmaa, sen vatsa on valkoinen ja siivenkärjet ovat laajalti mustat. Naaraspukuinen (naaras ja nuori lintu) on selkäpuolelta ruskea ja alapuolelta pitkittäisjuovainen. Yläperä on valkoinen (hyvä tuntomerkki, jolla sen erottaa ruskosuohaukasta). Pitkät siivet ja pyrstö sekä hontelo olemus ovat hyvinä erottavina tuntomerkkeinä nuoresta kanahaukasta. Sinisuohaukan koivet ovat keltaiset, nokka sinertävä (mustakärkinen) ja vahanahka keltainen. Vanhalla koiraalla silmän värikalvo on oranssinkeltainen, naaraalla sameankeltainen ja nuorella linnulla ruskea.
Den adulta blå kärrhökshanen är ljust blågrå, buken vit och vingspetsarna till stor del svarta. Honfärgade (honan och ungfågeln) är bruna på ryggen och längsstreckad undertill. Övergumpen är vit (bra kännetecken jfr:t med brun kärrhök). Långa vingar och stjärt och en gänglig habitus skiljer den från ung duvhök. Tarserna är gula hos blå kärrhök, näbben är blåaktig (svartspetsad) och vaxhuden är gul. Den adulta hanen har orangegul iris, honan grumligt gul och ungfågeln brun.
  Dvergsvane, Cygnus colu...  
De når ikke ned til neseborene og er ikke kileformede som på sangsvanen. Unge dvergsvaner har gråbrun fjærdrakt, akkurat som ungene til andre hvite svaner. De mister gradvis de gråbrune fjærene i løpet av sommeren, og utvikler den hvite fjærdrakten til de voksne.
Bewick’s swans look very much like Whooper Swans, though they are smaller and have slightly shorter necks. The best way to distinguish them is the smaller size of the yellow patches on their beaks, which do not reach their nostrils and are not wedge-shaped like the patches on Whooper Swans’ beaks. Young Bewick’s swans have greyish brown plumage, like the young of other white swans. They gain their white adult plumage through partial moulting during the summer after their birth. Young birds’ beaks lack the yellow colouring. Bewick’s swans’ trumpeting calls resemble those of Whooper Swans, but are less harsh and more barking.
Les cygnes de Bewick ressemblent beaucoup aux cygnes chanteurs, bien qu’ils soient plus petits et que leur cou soit légèrement plus court. La taille plus réduite des taches jaunes sur leur bec, qui n’atteignent pas leurs narines et ne sont pas cunéiformes comme chez le cygne chanteur, est leur meilleur signe distinctif. Les jeunes cygnes de Bewick ont un plumage brun-grisâtre, comme les juvéniles des autres cygnes blancs. Leur plumage blanc adulte apparaît après une mue partielle l’été qui suit leur éclosion. Le bec des jeunes oiseaux ne présente pas de coloration jaune. Les vocalisations du cygne de Bewick ressemblent à celles du cygne chanteur, mais elles sont moins rauques et rappellent davantage l’aboiement.
Der Zwergschwan ähnelt dem Singschwan stark, ist aber ein kleinerer und etwas kurzhalsigerer Wasservogel. Das beste Kennzeichen, um ihn vom Singschwan zu unterscheiden, ist die geringere Gelbfärbung des Schnabels. Die gelbe Fläche des Schnabels ist beim Zwergschwan nicht keilförmig und reicht nicht wie beim Singschwan bis an die Nasenlöcher. Der junge Zwergschwan ist wie die anderen weißen Schwanenarten auch vom Federkleid her hell braungrau. Die weiße Farbe des Altvogels erhält der Jungvogel bei der Mauser im auf das Schlupfjahr folgenden Sommer. Am Schnabel des jungen Zwergschwans fehlt die gelbe Farbe. Die Stimme des Zwergschwans ist wie die des Singschwans, jedoch nicht so tutend, sondern weicher und schimpfend.
Los cisnes chicos se parecen mucho a los cisnes cantores, aunque son más pequeños y su cuello es un poco más corto. La mejor forma de diferenciarlos es por el tamaño más pequeño de los parches de color amarillo de sus picos, que no llegan hasta las narinas y no son cuneiformes como los parches de los picos de los cisnes cantores. Los cisnes chicos jóvenes tienen un plumaje de color marrón grisáceo, como los individuos jóvenes de otros cisnes blancos. Obtienen su plumaje blanco de adulto por medio de mudas parciales durante el verano después de su nacimiento. Los picos de las aves jóvenes carecen del color amarillo. Las llamadas con sonido de trompeta de los cisnes chicos se parecen a las de los cisnes cantores, pero son menos chillonas y más similares a un ladrido.
Pibesvaner ligner Sangsvanen meget, men de er mindre og har en lidt kortere hals. Den bedste måde at adskille dem, er den mindre størrelse på de gule pletter på næbbet, som ikke når næseborene og de er ikke kileformede som pletterne på næbbet hos Sangsvanen. Unge Pibesvaner har en gråligbrun fjerdragt, lige som de andre unge svaner. De får deres hvide voksne fjerdragt gennem delvist fjerskifte gennem sommeren efter deres udklækning. Næbbet hos de unge fugle mangler den gule farve. Pibesvaners trompeterende kald ligner det hos Sangsvanen, men er ikke så barskt og mere gøende.
Pikkujoutsen on laulujoutsenta suuresti muistuttava, mutta pienempi ja hieman lyhytkaulaisempi vesilintu. Paras erottava tuntomerkki laulujoutsenesta on nokan vähäisempi keltaisen värin määrä. Pikkujoutsenen nokan keltainen alue ei ole kiilamainen eikä ulotu sieraimiin asti niin kuin laulujoutsenella. Nuori pikkujoutsen on muiden valkoisten joutsenlajien tapaan höyhenpuvultaan vaalean ruskeanharmaa. Aikuislinnun valkoisen värin nuori lintu saa syntymävuotensa jälkeisenä kesänä tapahtuvassa sulkasadossa. Nuoren pikkujoutsenen nokasta puuttuu keltainen väri. Pikkujoutsenen ääni on laulujoutsenmainen, muttei niin toitottava vaan pehmeämpi ja haukkuva.
Mindre sångsvan liknar mycket sångsvanen, men är en mindre och mer korthalsad sjöfågel. Bästa kännetecknet jämfört med sångsvan är mindre gult på näbben. Näbbens gula område är inte kilformat och når inte ut till näsborrarna som hos sångsvanen. Den unga mindre sångsvanen är likt de andra svanarna ljust brungrå. Ungfågeln får sin vita fjäderdräkt under ruggningen den följande sommaren efter födselseåret. Den gula färgen på näbben saknas hos ungfågeln. Lätet är sångsvanslikt, men inte så trumpetande utan mjukare och mer skällande.
  Kanadagà¥s, Branta cana...  
Den ligner på den mindre hvitkinngåsen, men den skiller seg fra denne ved den brunaktige (ikke grå) kroppen, det bleke brystet og de hvite kinnmarkeringene, som har en annerledes utforming. De unge kanadagjessene ligner på de voksne fuglene, bortsett fra at den svarte fargen på hodet er mindre skinnende.
Canada geese are large geese (largest of Finnish geese) with black colouring on their necks and heads, and a white patch on their throat and cheek. They resemble the smaller Barnacle Goose, but can be distinguished by their brownish bodies (not grey), pale breasts and differently shaped white cheek markings. Young Canada Geese resemble adults, except that the black colouring on their heads and necks is less glossy. Canada Geese have black beaks, grayish brown legs and dark brown irises.
La bernache du Canada est une grosse oie au cou et à la tête de couleur noire, à l’exception d’une tache blanche sur la gorge et les joues. Elle ressemble à la bernache nonnette dont la taille est plus petite, mais elle s’en distingue par son corps brunâtre (et non gris), son poitrail clair et les marques blanches sur les joues d’une forme différente. Les jeunes bernaches du Canada ressemblent aux adultes, à la différence de la couleur noire sur leur tête et leur cou qui est moins brillante. La bernache du Canada a un bec noir, des pattes brun-grisâtre et son iris est marron foncé.
Die Kanadagans ist eine großwüchsige Gänseart. Ihr Hals, Nacken, Oberkopf, Stirn und der Vorderteil der Wange sind schwarz und der Hinterteil der Wange und die Kehle weiß. Sie erinnert etwas an die kleinere Weißwangengans, unterscheidet sich von dieser aber durch den braunen (nicht grauen) Körper, die helle Brust und den anders geformten weißen Wangenfleck. Die junge Kanadagans entspricht dem Altvogel außer, dass ihre schwarze Farbe am Kopf und am Hals matter ist. Der Schnabel der Kanadagans ist schwarz, die Läufe sind graubraun und die Regenbogenhaut des Auges (Iris) ist dunkelbraun.
El ganso de Canadá es un ganso grande con coloración negra en su cuello y su cabeza, y un parche de color blanco en su garganta y mejilla. Se parece a la barnacla más pequeña, pero se puede diferenciar por su cuerpo más pardusco (no gris), su pecho más claro y las manchas blancas de la mejilla de forma diferente. Las aves jóvenes del ganso de Canadá se parecen a los adultos, salvo que el color negro de su cabeza y cuello es menos brillante. El ganso de Canadá tiene pico negro, patas de color marrón grisáceo e iris de color marrón oscuro.
Canadagæs er store gæs med sort farve på deres hals og hoved, og en hvid plet på deres og kind. De ligner den mindre Bramgås, men kan adskilles på deres brunlige krop (ikke grå), blege bryster og forskelligt formede kindmarkeringer. Unge Canadagæs ligner voksne, bortset fra at den sorte farve på deres hoveder og halse er mindre blanke. Canadagæs har sort næb, gråligbrune ben og mørkebrune regnbuehinder.
Kanadagåsen hör till de storväxta gåsarterna. Halsen, nacken, hjässan, pannan och framdelen av kinden är svarta och bakdelen av kinden och strupen är vita. Arten liknar något den till formen mindre vitkindade gåsen, men skiljer sig från den genom sin bruna (inte grå) kropp, sitt ljusa bröst och den annorlunda formade vita kindfläcken. Den unga kanadagåsen liknar den adulta förutom att det svarta på huvud och hals är mattare i färgen. Näbben är svart, fötterna gråbruna och ögonfärgen (iris) är mörkbrun.
  Tundragà¥s, Anser albif...  
Ungfuglene har ikke de voksnes karakteristiske halsmarkeringer eller mørke striper over buken. Unge tundragjess får sin voksne fjærdrakt under den påfølgende sommerens myting. Denne arten kan forveksles med dverggåsa, men nebbet har en annen fasong, og dverggåsa har gule øyeringer.
The beaks of adults are almost uniformly pink, with a white band near their eyes. Young birds have grey beaks (with purplish streaks) with a grey band near their eyes. This band turns white during the birds’ first moult. Young birds do not have adults’ characteristic neck grooves or dark streaks across their bellies. Young Greater White-fronted Geese gain their adult plumage during the following summer’s moulting season. This species can be confused with the Lesser White-fronted Goose, though their beaks are different shapes, and the lesser white-fronts have yellow eye-rings.
Le bec des adultes est presque uniformément rose, hormis un liseré blanc près des yeux. Les juvéniles possèdent un bec gris (strié de pourpre) et une bande grise près des yeux. Cette bande devient blanche après la première mue. Les jeunes ne possèdent pas le motif rayé du cou ni les raies sombres du ventre caractéristiques des adultes. Les jeunes oies rieuses adoptent leur plumage d’adulte pendant la saison estivale de la mue. L’oie rieuse peut être confondue avec l’oie naine, bien que les becs des deux espèces soient de formes différentes et que cette dernière espèce présente des anneaux oculaires.
Der Schnabel der Blässgans ist beim Altvogel fast einfarbig hell rosenrot und der Schnabelnagel weiß. Beim Jungvogel ist der Schnabel grau (blaurötlich getönt) und der Schnabelnagel ist grau. An der Schnabelbasis wird bei der ersten Mauser Weiß sichtbar. Bei der jungen Blässgans fehlen die Längsfurchen an der Halsseite sowie die dunklen Querstreifen am Bauch. Die junge Blässgans bekommt alle Kennzeichen des Federkleids des Altvogels im Zuge der Mauser im folgenden Sommer. Die Art kann mit der Zwerggans verwechselt werden, der Schnabel ist aber unterschiedlich und zusätzlich hat die Zwerggans einen gelben Augenring.
Los picos de los adultos son casi uniformemente rosados, con una franja blanca cerca de los ojos. Las aves jóvenes tienen picos grises (con vetas purpúreas) con una franja gris cerca de los ojos. Esta franja se torna blanca durante la primera muda de las aves. Las aves jóvenes no tienen los surcos en el cuello ni las vetas oscuras que atraviesan el abdomen características de los adultos. El ánsar careto grande obtiene su plumaje de adulto durante la siguiente temporada de muda de verano. Esta especie se puede confundir con el ánsar careto chico, aunque sus picos tienen formas diferentes, y el ánsar careto chico tiene anillos oculares de color amarillo.
Næbbet hos voksne er næsten ensartet lyserødt med en hvid blis nær deres øjne. Unge fugle har grå næb (med lyserøde striber) med en grå blis nær deres øjne. Denne blis bliver hvid når fuglen skifter fjerdragt første gang. Unge fugle har ikke de voksnes karakteristiske halsfurer eller mørke striber over bugen. Unge Blisgæs får deres voksne fjerdragt under den følgende sommers fjerskifte. Denne art kan forveksles med Dværggås, selv om næbbene har forskellig form og Dværggåsen har gule ringe om øjnene.
Tundrahanhen nokka on aikuisella linnulla lähes yksivärisen vaalean ruusunpunainen ja nokan kynsi on valkoinen. Nuoren yksilön nokka on harmaa (sinipunertavaan vivahtava). Myös nokan kynsi on harmaa. Nokan tyvelle ilmestyy valkoista ensimmäisessä sulkasadossa. Nuorelta tundrahanhelta puuttuu kaulansivun pitkittäisuurteet sekä vatsan tummat poikkijuovat. Nuori tundrahanhi saavuttaa aikuispuvun kaikki tuntomerkit seuraavan kesän sulkasadossa. Laji on sekoitettavissa kiljuhanheen, jonka nokka on kuitenkin lyhyempi ja nokan tyven vaalea alue laajempi. Lisäksi kiljuhanhella on keltainen silmärengas.
Bläsgåsens näbb är hos den vuxna nästan enfärgat ljusröd med en vit bläs. Hos unga individer är näbben grå (blårödaktig) och bläsen grå. Bläsen blir vit efter första ruggningen. Ungfåglarna saknar de längsgående strecken på halssidan och de svarta tvärbanden på buken. Den unga bläsgåsen får den adulta fågelns alla igenkänningsmärken i den följande sommardräkten. Arten kan förväxlas med fjällgås, men näbben är annorlunda och dessutom har fjällgåsen en gul orbitalring.
  Grà¥mà¥ke, Larus argent...  
Buken er gråhvit med mange brune flekker og striper. Vingefjærene er mørkebrune (til forskjell fra de nesten helt svarte vingefjærene på sildemåken), og de indre håndsvingfjærene danner en blek flekk (finnes ikke hos unge sildemåker).
Herring Gulls are the second largest of Finland’s typical gulls, after the Great Black-backed Gull. Adults have bluish grey backs with black wingtips marked with white spots on their tips (as on Common Gulls). Their heads, necks and underparts are white. The feathers of juvenile Herring Gulls’ heads, necks and backs are generally grey-brown, with yellowish edges and spots. Their bellies are greyish white with many brownish spots and streaks. Their wing feathers are dark brown (compared to almost black on young Lesser Black-backed Gulls), and their inner primaries form a pale patch (absent on young Lesser Black-backed Gulls).
Les plumes de la tête, du cou et du dos des jeunes goélands argentés sont généralement gris-brun, avec des taches et des bords jaunâtres. Leur ventre est blanc-grisâtre et affiche de nombreuses taches et striures brunâtres. Les plumes de leurs ailes sont marron foncé, à la différence des jeunes goélands bruns dont les plumes des ailes sont presque noires, et leurs rémiges primaires internes forment un motif clair (absent chez les jeunes goélands bruns).
Die junge Silbermöwe ist am Kopf, Hals und auf der Rückenseite graubraun mit gelblichen Federrändern und Flecken. Der Bauch ist grauweiß und dicht braungestrichelt und -getüpfelt. Die Flügelfedern sind dunkelbraun (bei der jungen Heringsmöwe fast schwarz) und die inneren Handschwingen bilden eine helle Fläche (fehlt bei der Heringsmöwe).
Las plumas de la cabeza, cuello y dorso de las gaviotas argénteas jóvenes generalmente son de color marrón grisáceo, con bordes y manchas amarillentas. Su abdomen es blanco grisáceo con muchas manchas y rayas parduscas. Las plumas de sus alas son de color marrón oscuro (comparadas con las plumas casi negras de los gaviones atlánticos jóvenes), y sus primarias internas forman un parche claro (ausente en los gaviones atlánticos jóvenes).
Fjerene hos unge sølvmågers hoveder, halse og rygge er almindeligvis gråbrune, med gullige kanter og pletter. Deres buge er grålighvide med mange brunlige pletter og striber. Deres vingefjer er mørkebrune (sammenlignet med næsten sorte hos unge sildemåger), og deres indre håndsvingfjer former et blegt mønster (fraværende hos unge sildemåger).
  Bekkestingsild, Culaea ...  
Utbredelse og biologi: Bekkestingsild kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. Den kom til Finland ved et uhell, sammen med unge havabbor som ble importert til et oppdrettsanlegg. Havabbor klarte aldri å etablere seg i Finland, men blindpassasjerene ble værende og har siden slått seg til sammen med karpe som ble introdusert i en liten innsjø i Vihti, like nord for Helsinki.
Distribution and habitat: The brook stickleback originates from North America. It arrived in Finland by accident along with young bass imported for a fish farm. The bass never became established in Finland, but the stowaways remained and have since found their way in the company of carp introduced into a small lake in Vihti just north of Helsinki. Brook sticklebacks are also thought to have escaped from the fish farm into nearby Lake Lohjanjärvi.
Distribution et biotope : L’épinoche de Brook est originaire d’Amérique du Nord. Elle a été introduite accidentellement en Finlande avec de jeunes bars importés pour une ferme piscicole. Le bar ne s’est jamais établi en Finlande, mais les passagers clandestins sont restés et se sont même depuis introduits avec des carpes dans un petit lac à Vihti au nord de Helsinki. On pense également que l’épinoche de Brook s’est échappée d’une ferme piscicole située dans le proche lac Lohjanjärvi.
Verbreitung und Lebensumfeld: Der Bachstichling stammt aus Nordamerika. Die Art wurde ihrerzeit aus Versehen mit Jungen des Forellen-, bzw. Schwarzbarsches in die Fischzuchtanstalt von Porla gebracht. Die amerikanischen Barsche kamen in Finnland nicht zurecht, aber der Bachstichling blieb in den Teichen von Porla wie in einem Naturgasthaus leben und hat sich von dort mit Karpfen-Besätzen zusammen in einen Teich bei Vihti ausgebreitet. Wahrscheinlich ist die Art auch in den Lohjanjärvi ausgekommen, in den das Wasser der Teiche von Porla entleert wird.
Distribución y hábitat: El espinoso de cinco espinas es originario de Norteamérica. Llegó a Finlandia accidentalmente junto con el róbalo joven, importado para una granja de peces. El róbalo nunca se estableció en Finlandia, pero los polizones permanecieron y desde entonces han encontrado su camino en la compañía de las carpas, introducidas en un pequeño lago en Vihti justo al norte de Helsinki. También se cree que el espinoso de cinco espinas escapó de la granja de peces hacia el cercano lago Lohjanjärvi.
Udbredelse og levesteder: Fempigget Hundestejle har sin oprindelse fra Nordamerika. Den kom ved et uheld til Finland sammen med unge Havaborrer som blev importeret til fiskeopdræt. Havaborren blev aldrig etableret i Finland, men de blinde passagerer blev og er siden sammen med Karpen blevet sat ud i en lille sø i Vihti lige nord for Helsinki. Fempigget Hundestejle menes også at være undsluppet fra fiskeopdrættet til den nærliggende sø Lohjanjärvi.
Levinneisyys ja elinympäristö: Viisipiikki on kotoisin Pohjois-Amerikasta. Laji tuotiin aikanaan vahingossa Porlan kalanviljelylaitokselle bassin poikasten mukana. Bassi ei pärjännyt Suomessa, mutta viisipiikki jäi asustelemaan Porlan luonnonravintolammikoihin ja on sieltä levinnyt karppi-istutusten mukana erääseen lampeen Vihdissä. Luultavasti laji on livahtanut myös Lohjanjärveen, jonne Porlan lammikoiden vedet tyhjennetään.
Utbredning och livsmiljö: Bäckspiggen kommer från Nordamerika, och fördes först av misstag in i landet till fiskodlingen i Porla tillsammans med unga havsabborrar (bass). Havsabborrarna klarade sig inte i Finland, men bäckspiggen gjorde sig hemmastadd i Porlas naturnäringsdammar, varifrån de spred sig till en damm i Vichtis tillsammans med odlade karpar. Det är sannolikt att arten spridit sig också till Lojo sjö, eftersom vattnet från dammarna i Porla töms ut i sjön.
  à…l, Anguilla anguilla ...  
Disse bitte små ålene tar seg opp i elvene på leting etter innsjøer. I dag hindrer vassdragsreguleringer mange åler i å nå målet, og utsetting av unge åler og glassål fra havet til ferskvann er den eneste måten å opprettholde ålestammen i vassdragene på.
) begin the long homeward journey. As they near their home coasts they lose their transparency, acquire pigmentation and finally enter estuaries as elvers. These tiny eels run rivers seeking freshwater lakes inland. Today, dams and other constructions prevent many eels from reaching their destination, and the planting of immature forms and elvers from the sea into freshwater is the only way to maintain inland waterway stocks.
) commence son long voyage de retour entraînée par le Gulf Stream. Tandis qu’elle s’approche des côtes de destination, elle perd sa transparence, acquière de la pigmentation et pénètre dans les estuaires sous forme de civelle. Les petites anguilles remontent les rivières en direction des lacs d’eau douce de l’intérieur des terres. Aujourd’hui, les barrages et autres ouvrages empêchent de nombreuses anguilles d’atteindre leur destination. L’insertion de formes juvéniles et de civelles de la mer vers les lacs d’eau douce constitue la seule méthode pour maintenir les peuplements des voies navigables internes.
-Weidenblattlarven des Europäischen Aals im Golfstrom auf und werden zurück nach Hause getragen. Die an die heimischen Küsten getragenen Weidenblattlarven wandeln sich erst zu den durchscheinenden Glasaalen und dann, nachdem sich die Pigmente in der Haut entwickelt haben, zum Steigaal bzw. Gelbaal, der im gesamten Verbreitungsgebiet des Europäischen Aals versucht, über die Flüsse in die Binnengewässer aufzusteigen. Da heutzutage die Flüsse verbaut und gestaut sind, bleibt der Aufstieg flussaufwärts oft nur ein Versuch. Das Einsetzen von im Meer gefangenen Glasaalen und Steigaalen ist oft das einzige Mittel, um den Bestand des Europäischen Aals in den Binnengewässern zu sichern.
) comienzan el largo camino de regreso a casa. Cuando pasan cerca de las costas donde moran, pierden su transparencia, adquieren pigmentación y finalmente entran en los estuarios como anguilas. Estas diminutas anguilas recorren ríos en busca de lagos de agua dulce tierra adentro. Actualmente, los embalses y otras construcciones evitan que muchas anguilas lleguen a su destino, y la siembra de formas inmaduras y anguilas del mar en agua dulce es la única manera de mantener las reservas de las vías fluviales.
) med Golfstrømmen begynder sin lange hjemrejse. Når de nærmer sig hjemmekysten mister de sin gennemsigtighed, får pigmenter og endelig kommer til flodmundingerne som glasål. Disse små ål svømmer i floder og søger efter fersk vand inde i landet. I dag forhindrer damme og andre konstruktioner mange ål i at nå deres bestemmelsessted, udsættelse af ikke udvoksede ål og glasål fra havet i ferskvand er den eneste mulighed at opretholde bestanden i søerne.
Levinneisyys ja elinympäristö: Etelä-Suomen sisävesissä ankeriasta tavataan nykyisin vain istutettuna. Istutettujen lisäksi rannikoillemme ankerias saattaa vielä vaeltaa luontaisestikin, mutta tiettävästi luontainen vaellus meidän vesillemme saakka on suuresti vähentynyt. Ankerias pärjää monenlaisissa oloissa, mutta tuntuu suosivan reheviä, matalia ja lämpimiä vesiä. Se liikkuu vain öisin luikerrelleen kuin käärme saaliin perässä. Päivisin ja ilmeisesti myös koko talven se makaan pohjalla piilopaikassaan.
-larverna flyter mot sina hemstränder förvandlas de först till genomskinliga glasålar, och senare, då deras skinn fått pigment, till ålyngel, som försöker vandra upp längs åar till insjöar överallt inom ålens förekomstområde. Eftersom dammar byggts i en del åar misslyckas ofta vandringen. Glasålar och ålyngel som förs in från havet är ofta den enda garantin för insjöarnas ålbestånd.
  Enghauk, Circus pygargu...  
Unge enghauker er mørkere enn voksne hunner, og underdelen er nesten helt rødbrun. (Unge myrhauker er brunere og har flere markeringer.) Unge enghauker skilles best fra unge steppehauker ved at de ikke har noen blekgule eller mørkebrune markeringer striper på halsen.
Juvenile Montagu’s Harriers are darker than mature females, and their underparts are an almost uniform reddish brown. (Juvenile Hen Harriers are browner with more markings.) Young Montagu’s Harriers are best distinguished from juvenile Pallid Harriers by the absence of any unstreaked pale yellowish or darker brown markings on their necks.
Les busards cendrés juvéniles sont plus foncés que les femelles adultes et leur dessous est presque uniformément brun-rougeâtre. Les busards Saint-Martin juvéniles sont plus marron avec davantage de marques. Les jeunes busards cendrés se distinguent des jeunes busards pâles principalement par l’absence de marques jaunâtres sans striures ou marron foncé sur leur cou.
Die junge Wiesenweihe ist dunkler als das adulte Weibchen und auf der Unterseite fast ungefleckt rotbraun. (Die junge Kornweihe ist braun und gestreift.) Vom gleich aussehenden Jungvogel der Steppenweihe kann man die junge Wiesenweihe am besten aufgrund des Fehlens des deutlichen gelbweißen und streifenlosen Halskragens unterscheiden. Auch das Dunkelbraun auf der Halsseite fehlt.
Los aguiluchos cenizos jóvenes son más oscuros que las hembras maduras, y sus partes inferiores son de color marrón rojizo casi uniforme. (Los aguiluchos pálidos jóvenes son más parduscos y con más manchas). Los aguiluchos cenizos jóvenes se distinguen mejor de los aguiluchos papialbos jóvenes por la ausencia en su cuello de manchas de color amarillento claro sin veteado o marrón más oscuro.
Unge hedehøge er mørkere end voksne hunner, og deres undersider er næsten jævnt rødbrune. (Unge blå kærhøge er brunere med flere markeringer.) Unge hedehøge kan bedst adskilles fra unge steppehøge på fraværet af ustribede blege gullige eller brune markeringer på halsen.
Ungfågeln är mörkare än den adulta honan och undersidan är rödbrun och nästan utan fläckar. (Den unga blå kärrhöken är brun och sträckad). Den unga ängshöken skiljer sig från stäpphöken genom att den saknar stäpphökens klart gulvita halskrage. Också den mörkbruna halssidan saknas.
  Veisennep, Sisymbrium o...  
Veisennep har blitt brukt til urtemedisin. Unge blader har blitt brukt til salat og frøene til å lage sennep. I Finland er det to raser av denne arten, den østlige (var.
). Les tiges et les feuilles de la variété présente à l’ouest possèdent des poils épars et des cosses glabres.
  Dvergsvane, Cygnus colu...  
Beskrivelse: En stor, hvit vannfugl. Unge fugler har blekgrå fjærdrakt.
Udseende: En stor, hvid vandfugl. Unge fugle har bleggrå fjerdragt.
  Kornblomst, Centaurea c...  
Blader: Vekselvise, ullhårete spesielt når de er unge. Nedre blader med stilk, bladplate smalt elliptisk, hele eller fjærflikete, med hele til spredt tannede kanter. Stengelblader uten stilk, elliptisk til lineær, med hele kanter.
Feuilles : Alternes, laineuses au moins lorsqu’elles sont jeunes. Feuilles inférieures munies de pétiole, limbe étroitement elliptique, entier ou à lobes pennés, bords entiers ou à dents éparses. Feuilles caulinaires sans pétiole, elliptiques à linéaires, bords entiers.
Blätter: Wechselständig, zumindest anfangs zottig behaart. Die Blattspreite der gestielten grundständigen Blätter ist lanzettlich, ungeteilt oder fiederspaltig, am Rand ungeteilt oder fransig gezähnt. Die Laubblätter sind sitzend, lanzettlich oder linealisch, ganzrandig.
Hojas: Alternas, lanosas al menos cuando son jóvenes. Hojas inferiores pecioladas, limbo apenas elíptico, de lóbulos enteros o pinnados, con bordes enteros a escasamente dentados. Hojas del tallo sin pecíolo, elípticas a lineales, con bordes enteros.
Blade: Vekselstillede, uldne, i det mindste mens de er unge. De lavere blade er stænglede, bladene er næsten elliptiske og hele eller fjerfligede, med hele til sparsomt tandede kanter. Stilkbladene er ustænglede, elliptiske til linære med hele kanter.
Bladen: Lågblad skaftade med smalt elliptiska, helbräddade eller parflikiga bladskivor. Mellanblad oskaftade, smalt elliptiska eller linjära, helbräddade. Till en början filthåriga. Bladen strödda.
  Là¸vetann, Taraxacum - ...  
De flerårige løvetannene har en sterk vertikal pælerot, basale rosettblader, og enkeltsittende blomsterhode øverst på en stilk uten blader, et såkalt skaft. Alle deler utskiller melkesaft når de skades. Pælerøttene til løvetannene har blitt brukt som kaffeerstatning, og unge blader kan brukes som salat.
Frucht: Schmal verkehrt eiförmige, 3–6 mm lange, knotige Nuss. An der Spitze befindet sich ein aus einfachen Härchen gebildeter Haarkranz (Pappus d. h. umgebildeter Kelch) mit Stängel, 2–4 Mal so groß wie die Nuss.
El diente de león perenne tiene una raíz primaria vertical fuerte, hojas en una roseta basal, y la cabezuela solitaria en el extremo de un tallo sin hojas, llamado escapo. Todas las partes segregan látex cuando son dañadas. Las raíces primarias del diente de león se han utilizado como un sustituto del café, y las hojas jóvenes se pueden utilizar como lechuga.
De flerårige Mælkebøtter har en stærk lodret pælerod, bladene er i en grundroset, og det enkeltstående blomsterhoved står for enden af en bladløs stængel, et såkaldt skaft. Alle dele udskiller mælkesaft når de er skadede. Pæleroden hos Mælkebøtter har været benyttet til erstatning for kaffe, og unge blade kan benyttes som salat.
Maskrosen har en stadig pålrot, blad i rosett och en ensam korg på bladlös stjälk. Från alla delar utsöndras mjölksaft då de krossas. Maskrosens rötter har rostats och används som kaffesurrogat. De unga bladen är lämpliga som sallad.
  Blomster - NatureGate  
…de er unge. Nedre blader med stilk, bladplate smalt elliptisk, hele eller fjærflikete, med hele til …
…stalked. Blade almost as broad as long, with palmate venation, glabrous–sparsely hairy, cordate …
…Conium maculatum Famille : Famille de la carotte – Apiaceae …
…oder kahl, unregelmäßig fiederspaltig. Lappen schmal, nach außen zeigend, am Ende spitz. Obere …
…Familia de la clavelina – Caryophyllaceae Forma de crecimiento: Hierba anual. Altura: 5-12 cm …
…et levn fra gamle haver. Blomstringstid: Maj. Doronicum planter er oprindelige i asiatiske og …
…Kitisen rantakallioilla. Utsjoella ja Koillismaalla esiintymiä on myös rotkolaaksojen …
…gleshårig-täthårig. Bildar revor. Bildar mattliknande bestånd. Blomma: Växten är tvåbyggare …
  Enghauk, Circus pygargu...  
Unge enghauker er mørkere enn voksne hunner, og underdelen er nesten helt rødbrun. (Unge myrhauker er brunere og har flere markeringer.) Unge enghauker skilles best fra unge steppehauker ved at de ikke har noen blekgule eller mørkebrune markeringer striper på halsen.
Juvenile Montagu’s Harriers are darker than mature females, and their underparts are an almost uniform reddish brown. (Juvenile Hen Harriers are browner with more markings.) Young Montagu’s Harriers are best distinguished from juvenile Pallid Harriers by the absence of any unstreaked pale yellowish or darker brown markings on their necks.
Les busards cendrés juvéniles sont plus foncés que les femelles adultes et leur dessous est presque uniformément brun-rougeâtre. Les busards Saint-Martin juvéniles sont plus marron avec davantage de marques. Les jeunes busards cendrés se distinguent des jeunes busards pâles principalement par l’absence de marques jaunâtres sans striures ou marron foncé sur leur cou.
Die junge Wiesenweihe ist dunkler als das adulte Weibchen und auf der Unterseite fast ungefleckt rotbraun. (Die junge Kornweihe ist braun und gestreift.) Vom gleich aussehenden Jungvogel der Steppenweihe kann man die junge Wiesenweihe am besten aufgrund des Fehlens des deutlichen gelbweißen und streifenlosen Halskragens unterscheiden. Auch das Dunkelbraun auf der Halsseite fehlt.
Los aguiluchos cenizos jóvenes son más oscuros que las hembras maduras, y sus partes inferiores son de color marrón rojizo casi uniforme. (Los aguiluchos pálidos jóvenes son más parduscos y con más manchas). Los aguiluchos cenizos jóvenes se distinguen mejor de los aguiluchos papialbos jóvenes por la ausencia en su cuello de manchas de color amarillento claro sin veteado o marrón más oscuro.
Unge hedehøge er mørkere end voksne hunner, og deres undersider er næsten jævnt rødbrune. (Unge blå kærhøge er brunere med flere markeringer.) Unge hedehøge kan bedst adskilles fra unge steppehøge på fraværet af ustribede blege gullige eller brune markeringer på halsen.
Ungfågeln är mörkare än den adulta honan och undersidan är rödbrun och nästan utan fläckar. (Den unga blå kärrhöken är brun och sträckad). Den unga ängshöken skiljer sig från stäpphöken genom att den saknar stäpphökens klart gulvita halskrage. Också den mörkbruna halssidan saknas.
  Tusenfryd, Bellis peren...  
Den har forvillet seg fra dyrkede områder, særlig til plener, der den klarer seg fint i og med at den er en lavtvoksende plante. De unge bladene på tusenfryden kan brukes som ingrediens i salater sammen med andre grønnsaker.
La pâquerette est une plante vivace stolonifère qui, en Finlande, a pour origine les jardins. Elle s’est naturalisée, notamment dans les prés où elle survit aisément, grâce à sa croissance lente. Les jeunes feuilles de la pâquerette peuvent être utilisées dans les salades en mélange avec d’autres légumes. Cette plante était également utilisée pour traiter la pleurésie.
Das Mehrjährige Gänseblümchen ist eine mehrjährige Pflanze mit Ausläufern, die als Zierpflanze angebaut wurde. Sie ist stellenweise verwildert und kann als niedrig wachsende Pflanze in Rasenflächen lange unversehrt erhalten bleiben. Die jungen Blätter sind zusammen mit anderen Pflanzen als Salatzutat geeignet. Das Mehrjährige Gänseblümchen wurde früher zur Behandlung von Lungenbeutelentzündungen verwendet.
Bellis er en flerårig plante, som danner udløbere, og som i Finland er af haveoprindelse. Den har forvildet sig fra dyrkning, specielt til græsplæner, hvor den let overlever, eftersom den er en lavtvoksende plante. De unge blade af Bellis kan bruges som salattilbehør blandet med andre grøntsager. Planten har også været benyttet til at behandle lungehindebetændelse.
Tusenskönan har odlats som prydnadsväxt och förvildats och klarar sig som lågvuxen i gräsmattor länge utan att gå ut. De unga bladen kan användas som salladsingrediens tillsammans med andra växter. Tidigare använde man tusenskönan för att behandla lungsäcksinflammation.
  Blomster - NatureGate  
…der den opprinnelige vegetasjonen har gjennomgått endringer. Frøene og de unge bladene kan brukes som …
…branched, densely flowered, raceme extends in fruiting stage. Leaves: Alternate, lowest …
…de développer une tige fleurie, il conserve, pendant quelques années, une pousse végétative …
…Wurzelstock dünn. Höhe: 10–35 cm. Stängel aufsteigend–aufrecht, krausig behaart. Blüte: Strahlig. Fünf …
…densos. Altura: 5-10 cm (2–4 pulg.). Tallo ascendente, con pelos largos. Flor: Corola regular …
…blomsterkrone (actinomorphic), hvid, mindre end 5 mm bred, 5 kronblade, hakket, med en indadbøjet …
…mm lång skida med 2 frön. Skidans skaft utstående, högst så långt som skidan. Växtplats: Åkrar, …
  Blomster - NatureGate  
…som skogrydding og beiting. Unge skudd og blader hos denne arten har blitt brukt på samme måte som …
…not form in Finland. Habitat: Ditch banks, lake shores, field and road banks, woodland margins, …
…y uno desarrollado en un espolón largo, derecho o curvado. Dos sépalos, libres, se marchitan …
…eller taiga. Den foretrækker muldet, kalkholdig, og tilstrækkelig fugtig jord. …
…är åssluttningar och ljusa hällmarker. Hos oss växer en annan Satureja-art, bergmynta (S. …
  Enghauk, Circus pygargu...  
Unge enghauker er mørkere enn voksne hunner, og underdelen er nesten helt rødbrun. (Unge myrhauker er brunere og har flere markeringer.) Unge enghauker skilles best fra unge steppehauker ved at de ikke har noen blekgule eller mørkebrune markeringer striper på halsen.
Juvenile Montagu’s Harriers are darker than mature females, and their underparts are an almost uniform reddish brown. (Juvenile Hen Harriers are browner with more markings.) Young Montagu’s Harriers are best distinguished from juvenile Pallid Harriers by the absence of any unstreaked pale yellowish or darker brown markings on their necks.
Les busards cendrés juvéniles sont plus foncés que les femelles adultes et leur dessous est presque uniformément brun-rougeâtre. Les busards Saint-Martin juvéniles sont plus marron avec davantage de marques. Les jeunes busards cendrés se distinguent des jeunes busards pâles principalement par l’absence de marques jaunâtres sans striures ou marron foncé sur leur cou.
Die junge Wiesenweihe ist dunkler als das adulte Weibchen und auf der Unterseite fast ungefleckt rotbraun. (Die junge Kornweihe ist braun und gestreift.) Vom gleich aussehenden Jungvogel der Steppenweihe kann man die junge Wiesenweihe am besten aufgrund des Fehlens des deutlichen gelbweißen und streifenlosen Halskragens unterscheiden. Auch das Dunkelbraun auf der Halsseite fehlt.
Los aguiluchos cenizos jóvenes son más oscuros que las hembras maduras, y sus partes inferiores son de color marrón rojizo casi uniforme. (Los aguiluchos pálidos jóvenes son más parduscos y con más manchas). Los aguiluchos cenizos jóvenes se distinguen mejor de los aguiluchos papialbos jóvenes por la ausencia en su cuello de manchas de color amarillento claro sin veteado o marrón más oscuro.
Unge hedehøge er mørkere end voksne hunner, og deres undersider er næsten jævnt rødbrune. (Unge blå kærhøge er brunere med flere markeringer.) Unge hedehøge kan bedst adskilles fra unge steppehøge på fraværet af ustribede blege gullige eller brune markeringer på halsen.
Ungfågeln är mörkare än den adulta honan och undersidan är rödbrun och nästan utan fläckar. (Den unga blå kärrhöken är brun och sträckad). Den unga ängshöken skiljer sig från stäpphöken genom att den saknar stäpphökens klart gulvita halskrage. Också den mörkbruna halssidan saknas.
  Knoppsvane, Cygnus olor...  
Eggene er også de største fugleeggene i Finland, og de blir rundt 15 cm lange. Spredning til de nordlige delene av Finland begrenses av det faktum at de unge fuglene ikke kan fly før det har gått flere måneder.
The Mute Swan is Finland’s heaviest bird. Their eggs are also the largest of any Finnish bird, at around 15 cm in length. Their spread into more northerly regions of Finland has been slowed by the fact that young birds are not able to fly for several months.
Le cygne tuberculé est l’oiseau le plus lourd de Finlande. Avec environ 15 cm de longueur, ses œufs sont également les plus gros pondus par n’importe quel oiseau finlandais. Sa progression dans les régions plus nordiques de la Finlande est ralenti par le fait que les juvéniles sont incapables de voler pendant plusieurs mois.
Der Höckerschwan ist der schwerste unter den finnischen Vögeln. Die Eier des Höckerschwans sind ebenfalls von ihrer Größe her die größten, ca. 15 cm lang. Die weitere Verbreitung der Art in Finnland wird durch die lange Flugunfähigkeitsperiode der Jungvögel verlangsamt.
El cisne vulgar es el ave más grande de Finlandia. Sus huevos también son más grandes que los de cualquier otra ave de Finlandia, de alrededor de 15 cm de largo. Su propagación en regiones más al norte de Finlandia se ha retrasado por el hecho de que las aves jóvenes no pueden volar durante varios meses.
Knopsvanen er Finlands tungeste fugl. Deres æg er også de største hos nogen finsk fugl, omkring 15 cm i længden. Deres udbredelse til de mere nordlige egne af Finland, er blevet forsinket på grund af at unge fugle ikke er flyvedygtige i adskillige måneder.
Kyhmyjoutsen on meikäläisistä linnuista painavin. Kyhmyjoutsenen munat ovat kooltaan myös suurimmat, n. 15 cm pitkät. Lajin leviämistä laajemmalle Suomeen hidastaa poikasten pitkä lentokyvyttömyysaika.
Arrow 1 2